Det er ikke mer enn et drøyt år siden kommunestyret på Nesodden ble fortalt av styrelederen i Oslo Havn at det ville medføre store konsekvenser ved å si nei, og fordi SFT hadde sørget for at det ikke fantes andre deponeringsalternativer, hadde man ikke noe reelt valg.

Håvard Holm, den gang sjefen i SFT, hadde truet med store økonomiske følger; prosjektet ville gå glipp av 400 000 kroner daglig fra spleiselaget hvis man ikke sa ja til det helt uskyldige, på forhånd vellykkede deponiet. Nå skulle det graves for senketunnellen, og risikoen eller konsekvensene var nærmest lik null, for det skulle jo legges et ”lokk” over.

I bystyret i Oslo ble dypvannsdeponiet fremstilt som et dypt, stort, svart, livløst hull med tette vegger på alle kanter, helt uten strøm. Det var en stor fordel å få dekket over de gamle skipsvrakene og all dritten som lå der fra før. Og all den fine, rene massen fra senketunnellen kunne bli et fint lokk over alt sammen, ja nærmest gratis i et gigantisk spleiselag med Oslo Havn som  pådriver. Ja,  stakkars havnevesenet som egentlig ikke hadde noen egeninteresser, men bare gjorde jobben sin. Bystyret fikk beskjed om at vannet på 70 meter lå dønn stille og var oksygenfritt, helt uten liv. Overhodet ingen fare for at giften gikk inn i næringskjeden eller skulle blande seg med sjøvannet. 

Så fulgte et gigantisk propagandamaskineri, som på frekkhetens alter ble kalt” Ren Oslofjord”, med idylliske illustrasjoner og forsikringer: ”Alt går som planlagt, alt er såre vel”.  Det gikk så fint at selv badeplassene ble presentert som rene, flere måneder før en eneste kontroll ble foretatt.  Og Mattilsynets blåskjelltelefon meldte ingen fare, enda de ikke hadde en eneste kontroll i indre Oslofjord, men at det kommer på budsjettet i 2007!

At Stilluf Karlsen, selve Keiseren i Staten i Staten, innrømmet at slammet var overraskende mye mer vannholdig og flyktig, ble en bagatell. At hyppige dypvannutskiftninger og det faktum at renseanlegget på Bekkelaget i mange år hadde gjort underverker med oksygenforholdene, ble oversett med den største selvfølge.

Fisk, ål og dyreliv på bunnen av deponiet, ble filmet av Bellona, men nå hadde man bestemt seg for at dette skulle gå bra for enhver pris. Oslo Havn skulle bevise at her var det ikke noe liv, nei. Men da deres egen mini-ubåt video litt senere viste det samme, var det bare å legge den nederst i skuffen og holde tett.

Overvåkeren, NGI (Norges Geotekniske Institutt ),  ble ”valgt”, et valg som i realiteten var foretatt år i forveien. NGI hadde vært par-kamerat med Oslo Havn lenge, og stått bak en rekke utredninger om hvor fin denne ideen var med å grave opp giftig, forurenset slam for så å dumpe d et  par kilometer unna cruisebåtpropellene. Valget var så naturlig at innhabilitetsspørsmålet i dag ligger på

Kommuneadvokatens bord. Og  miljøbyråd Myhre skjønner innen ting!

NGI, som betales av Oslo Havn, finner ingen ting. Ingen spredning. ”Alt går etter planen”. Selv store kvikksølvoverskridelser,  hele 5 ganger mer enn høyeste verdi, passerer i stillhet. Motstanderne nektes innsyn.

Saklig kritikk mot selve målingene blir bagatellisert og prosjektet fremstilles som enestående bra, ja prosjektet kan hende markedsføres i gigantutstillinger i Kina, hvem vet? Det gikk til de grader på skinner at havnedirektør Anne Sigrid Hamran hoppet i vannet av glede sammen med sin sammensvorne, vel vitende at slammet ikke nådde badevannoverflaten. De hadde nemlig blandet inn vann og massevis av salt for at slammet skulle pumpes effektivt ned og siden ”forsvinne”. Ute av syn - ute av sinn.

Men selv et barn vet hvordan slam oppfører seg i vann. Det er bare fagfolkene som tror fortsatt det går an å tildekke slam i vann med sand. Og går det ikke, så kan vi jo markedsføre verden over at nei, det går ikke å drysse sand 60 meter gjennom vannet og håpe på at det bli evigvarerede 30 cm sikkert ”lokk”, jevnt fordelt over det hele.  Dessuten er det jo ikke sikkert at det blir igjen så mye slam å dekke over når alt kommer til alt.

Den siste veggen i deponiet, den som skulle bygges hvis det ble behov for å holde slammet på plass, den ser det ut som vi aldri trenger. Så høyt kommer det neppe, enda mengden skulle tilsvare volumet av 8 ½ ganger hotell Plaza. Penger spart!

Miljøministeren, som til og med kommer fra SV, miljøfronterne, var helt fersk i stolen da protesten fra Oppegård kommune ble videresendt fra Fylkesmannen. Hun var så fersk at hun lot være å diskutere saken med regjeringen. På vei til spennende Canada tur, signerte hun godkjenningen etter 3 og en halv arbeidsdag, og siden har hun skrudd av alarmknappen og puttet ”Sov i ro” i ørene.

Protestene ble mange etter hvert, selv 30 000 mail-protester betydde ingenting, ikke engang at hennes egen partiordfører Christian H. Holm på Nesodden fremla en samlet protest fra hele Nesodden.  Senere ble en samleprotest fra Innbyggerinitiativet, med mer enn to hundre protester fra allverdens organisasjoner knyttet til fjorden, elegant mottatt og lagt i skuffen. For ifølge Helen Bjørnøy er det hun som har skjønt saken, ikke alle vi andre. ”Overskuddsvannet blir jo renset før det blir ført ned – og resten skal jo tildekkes”. Jeg var selv til stede og hørte hva hun presterte å si.

Besteforeldre og mødre i felles protest ble avfeiet som hysteriske. Miljøvernforbundet, Greenpeace,  Bellona, Neptun og Folkeaksjonen og 1 million velgere og brukere av Oslofjorden, hva betyr det?   Nei, la oss heller kneble aksjonister med 400 000 i bøter, få dem til å holde seg borte fra giftdumpingslektere. La oss slutte å snakket om  slam med miljøgift, vi kaller det  ”forurenset sjøbunn”, det forsterker den ”helhetlige og  bærekraftige oppryddingen”. Og flere kommunale gratisaviser i alle postkasser.

Stilluf Karlsen brukte igjen sjølråderetten og la ut avstandsbøyer rundt pumpelekteren, så vil nok den slitsomme bestefaren med akvariet holde seg borte, han er jo en trussel med sin skarpe penn, men å bøtelegge ham blir jo bare mer bråk. Da er det jo bedre å bøtelegge et pensjonistpar og en  uskyldig TV fotograf!

Miljøvernforbundet engasjerte seg, om noe vel kraftig, men nok til at saken kom inn på riksplanet, og avdekker rolleblandinger, inhabilitet og manglende kompetanse blandt dem som er satt til å kontrollere. Anmeldelser av SFT ble levert til Politiet , men havnet i skuffen.

Dumpingsprosjektet tar tid. Det går smått, og fra den opprinnelige ide om at nedpumpingen skulle være unnagjort på en vinter, beklages det at vi vil ha dette griseriet til langt inn i 2008. For som alltid går alt som det skal. Tilsynelatende.

I august begynte tildekkingen i Bispevika. Så klarte de å bruke forurensede masser. Det var så opplagt at enhver kunne se det. Statens veivesen avviste oss, Oslo Havn vendte det døve øret til. Miljøvernministeren ville ikke høre. SFT reagerte  først to dager etter at avisene tok tak i saken. En bagatell av en feil med noen hundre lekterlass med sterkt forurenset slam. Vannet preller av gåsa, som du vet.

Men endelig sprekker idyllen. NGI rapporterer ”null spredning” som vanlig. Men Neptun vet at det gjorde det også tidligere, selv da målebøyene var ute av drift.

All kritikk av måleopplegget er skjøvet under teppet, gang på gang, og Oslo Havn gjør alt de kan for å hindre iverksettelsen av et profesjonelt, NØYTRALT og faglig anerkjent miljøgiftovervåkningsprogram. I september klarer ingen å hindre at Neptuns privatfinansierte, utenlandsbaserte, profesjonelle overvåkning igangsettes. Om ikke lenge foreligger resultatene fra eksperter som ikke er involvert i saken. Målebøyene er  nå tatt  opp  og  Petter Stordalen vil gi en julegave til Oslo Havn, nemlig rapporten fra dette arbeidet, som de neppe vil bli glade for. Plutselig er saken TV-mat.

På slutten sprer uroen seg: Naturvernforbundet , som til nå har vært Miljøverndepartementets alibi,  mister en av sine sverddragere, og tettheten til Miljøverndepartementet og Oslo Havn  er kommet i et merkelig lys. Samtidig  får SFT ny direktør, og  den gamle sjefen går inn i konsulentrekkene. I bystyret øker motstanden mot det tidligere vedtaket i takt med kunnskapen om saken, for hvor har slammet tatt veien. Har det virkelig lagt seg der det skulle?  Bellona, Folkeaksjonen og Innbyggerinitiativet klarer ikke å registrere de mengder som Oslo Havn sier at de ligger der de skal. Bare halvparten av slammet klarer de å registrere. Mer enn halvparten av det forurensede slammet ser ut til å ha blandet seg med vannet og ført vekk med de naturlige strømmene. At det skulle være en overraskelse for mange, kunne det umulig være. Vannholdig slam slam sprer seg i vann. I dette tilfelle ser vi det bare ikke, og  Oslo Havn vil ikke se det heller. Derfor pumper de det ned langt under vannflaten og setter til nok salt.  Og iflg. Oslo Havn og NGI er alt såre vel.

Og sirkelen er sluttet. Det enkle, banale eksemplet på hvordan en øse av slammet sprer seg i vannet som motstanderen viste på Egertorvet i vinter, ser nettopp ut til å vise hva som skjer.  Noe en 5-åring kunne fortalt oss alle.

På slutten av året er det mange som ser etter nødutgangen eller livbåten. Hvordan kunne dette skje? Det er synd for miljøministeren at hun valgte å skru av alarmknappen, like kjedelig er at sentrale SFT medarbeidere sitter i styret i NGI og fortsatt synes det er greitt, og at tidligere medarbeidere fra Oslo Havn er sentrale i saken i SFT.  Den uregjerlige og mektigehavneskuta med kaptein Stilluf Karlsen har fått nok et skudd for baugen, mens  SFT allerede har låret livbåtene. NGI kontrolløren  tviholder seg til turbiditetsbøyene i fall skuta skulle synke. Og på land har miljøbyråden tilsynelatende spart mange penger, for havnevesenets milliarder får ingen tak i.

Mødre mot giftdumping setter opp granittstatue på Malmøykalven som minne over hva Oslo Kommune og Oslo Havn kunne finne på. Jeg fikk en vakker bok om Indre Oslofjord til jul. Det er eiendommelig å lese om det omstridte såkalte dypvannsdeponiet, det er beskrevet som om vi allerede er enige om at dette var et feilgrep.

Vi går inn i et spennende nytt år, og snart er det kommunevalg.

Godt  Nytt  År!

For Folkeaksjonen mot giftdumping

Oslo 1, 4dje juledag 2006

Knut Chr. Hallan, bestefar

som har satt seg inn i saken, og som skal klippe håret  når saken er over. Saksen ligger klar.