Så er rettsak nr 2 over.   For ett år siden, den 28.februar 2006,  startet oppgrabbingen for senketunnellen.  

Strafferettsaken dreide seg om 6.juni i fjor, da Folkeaksjonen samlet 8-10 småbåter og hindret mudderfraktlekteren å ankomme tømmelekteren for å pumpe ned nok et lass med sterkt forurenset slam klasse 5 (den farligste) fullt av Bly, Kadmium, Krom, Kobber, Kvikksølv, Nikkel, Zink, TBT, PCB og PAH.

I retten ble dette  av fagfolk kalt en ”GIFTCOCKTAIL”  som blir dumpet i sjøen ved Malmøykalven. Indre Oslofjord ble av fagfolk karakterisert som  Norges verst forurensede sjøområde. Uttalelsen kom under ed fra fagfolk som kontrollerer prosjektet.

Som leder av Folkeaksjonens båtaksjon var  jeg blant de mest aktive . Jeg ble likevel ikke siktet og tiltalt av ukjente årsaker.  Det var viktigere å straffe  det  pensjonerte ekteparet Andersen i sin 8 fots gummijolle som serverte kake til personalet ombord på pumpelekteren.  Det Oslo Havn gjør, baseres på tilfeldigheter.

Oslo Politikammer sliter med å prioritere hvilke saker som skal straffeforfølges, og velger å forfølge miljøvernere  uten egeninteresser som prøver å hindre en miljøgiftkatastrofe.

Oslo Havn, som anmeldte miljøvernerne, vitneforklarte seg også. Prosjektleder Torild Jørgensen i ”Ren Oslofjord” kunne ikke huske hvilke konsesjonsbetingelser som gjaldt nedføringsmetoden og kunne ikke redegjøre for teknikken.

SFT’s  Senioringeniør Ingvild Marthinsen ble kjørt hardt av dommeren, og fortalte i retten at ” etter de opplysningene de hadde, er ikke nedføringsrøret trykksatt. Massene pumpes fra lekteren og over i røret”. Hun sa videre at de  forholdt seg til de opplysningene de hadde. ” Hvis det blir fremsatt dokumentasjon på noe annet må vi se på det”.

Prosjektleder Torild Jørgensen fra Oslo Havn innrømmet i neste vitneavhør, etter inngående spørsmål fra både dommer og forsvarer, ” at hun ikke ville ha brukt uttrykket fritt fall:   Massene blir pumpet ned. Det er stort trykk nedover i slangen”

Det er da på sin plass å  minne om at dette nettopp er et sentralt brudd i den tillatelsen SFT har gitt, og som er en av kjernene i saken. I tillatelsen til deponiet skal massene føres ned gravitmetrisk ( med tyngdekraften ) og uten bruk av diffusor (spreder), altså uten trykk for å hindre oppvirvling og spredning. Motstanderne har pekt på dette  siden  juni 2006

Ingvild Marthinsen bekreftet også at ”SFT ikke hadde bedt ”havna” gjøre slamberegninger.”  Og Oslo  Havn har verken ønsket eller hatt plass i budsjettet til å

påvise om slammet virkelig ligger der det skulle ha vært.

I retten nektet Oslo Havn’s Toril Jørgensen å utlevere de grunndata som er nødvendig for å finregne på slammengdene. På gjentagne oppfordringer fra rettens administrator, nektet hun for at dette skulle utleveres.  Det er disse dataene Innbyggerinitiativet har bedt om siden 25.september 2006, og som  Bellona og Folkeaksjonen har mast om siden oktober i fjor. Og som Veritasrapporten i klare ordelag etterspurte for å fjerne usikkerhetsfaktorene i Innbyggerinitiativets volumberegninger. Men SFT er ikke interessert i volumberegninger som kan avsløre prosjektet.

Fortsatt står påstanden om at halvparten av slammet er på avveie. Ca. 55 000 m3 er ute av deponiet.  Og sjøen er full av usynlige miljøgifter som verken SFT eller Oslo Havn er interessert i å finne.

Det er skremmende å oppleve at hele måleprogrammet er bygget på 4 – fire – små såkalte turbiditetsmålere som registrerer grums i vannet 3 metet over bunnen, plassert 100 meter unna deponiet. Deponiet er så stort ( hele 350 000 m2 ) at når slammet når målepunktene, så er det så fortynnet at det knapt er registrerbart for målerne.

Målerne registrerer heller ikke miljøgiftene.

Når slammet som inneholder 70 % vann, pumpes ned med stort trykk og i tillegg går gjennom en diffusor, spres slammet som er fullt av giftstoffer opp i vannfasen til  sprangskiktet ( opp til 45 meter på det meste ), og vandrer avgårde med strømmen.

Dette ble vist i retten. Det er heller ingen som helst tvil om at deponiet har mer enn nok oksygen til at fisk og bunndyr lever der det skulle være livløst. At slammet og derved miljøgiftene går inn i næringskjeden fikk også retten se.

Det er ikke hver dag slamdumping blir vist i Oslo Tingrett. Men nå har retten sett hvordan slam opptrer i vann.  Og i akvariet er det strømfritt.

Retten ble også fortalt at senioringeniøren i SFT  ikke kunne påvise en konkret metode for den tenkte tildekkingen. SFT setter ikke krav til metoder, men til sluttresultat. Det er helt opp til Oslo Havn å tildekke, og selv etter ett års giftdumping vet vi ikke om det i det hele tatt lar seg gjøre å tildekke !   Hvis det er noe igjen å tildekke etter at deponiet har ligget åpent i årevis.

Vi gleder oss til Oslo Bystyre’s vedtatte høring om saken. Hvis bystyret hadde fått med seg vitneforklaringene vi fikk oppleve, er det ingen tvil om at de som i dag tviler vil snu i denne saken.

Knut Chr. Hallan,  bestefar