Stopp Giftdumpingen i Oslofjorden!

I dommen heter det bl.a: "Retten har videre merka seg at det fra SFT si side ikke er gjort noen vurdering av de aktuelle metoder for flytting av giftslammet, men at det i tillatelsen settes krav og forutsetninger. I praksis kan det derfor tenkes at mye kan gå galt, og at det – i alle fall for miljøet – er liten trøst i ettertid at SFT fastslår at metoden eller utføringa ikke var god nok. Det er ikke unaturlig å sammenlikne med byggforskriftene som har detaljerte krav til dimensjonering og utføring for å hindre feil. Det samme kan sies om tekniske krav til biler med bl.a. kollisjonsteser før typegodkjenning."

Oslo politidistrikt har den 12.1.07 skrevet ut forelegg mot samtlige på kr 6000 subs. fengsel i 12 dager for overtredelse av

Det ble opprinnelig utstedt forelegg med grunnlag i at de ulovlig hadde tatt seg ombord i lekteren. Dette var ikke tilfelle, og disse forelegga ble annullert.

Forelegga er ikke vedtatt, og sakene er oversendt Oslo tingrett for pådømming i medhold av strpl. § 268. Hovedforhandling er holdt 26. og 27.2.07. Pådømminga skulle også gjelde Knut Olav Wågsås og Gunvor Langkaas som også hadde fått likelydende forelegg, men disse hadde gyldig forfall.

Det ble ført i alt ni vitner i tillegg til partsforklaringer. Det ble også vist videoopptak m.m. slik det går fram av rettsboka. Når det gjelder de faktiske forholda viser retten til forklaringene fra de tiltalte og fra de to politivitna.

De tiltalte var noen av flere som denne dagen demonstrerte mot dumpinga av giftslam ved Malmøykalven. Mange er med i folkeaksjonen mot giftdumping som har 42 000 medlemmer, leda av vitnet Knut Halland, som også var med på aksjonen, men ikke ble botlagt.

Dagen starta med en konsert om morgenen på det fartøyet som pumper giftslammet ned på botnen ved Malmøykalven. Etterpå la de 8-10 båtene som var med på aksjonen seg på rad i den leia lekteren som frakter slammet bruker for å kommet til pumpefartøyet. Retten legger til grunn at båtaksjonistene lå godt utenfor det området som er avsperra, men at det kan ha vært avdrift mot dette området slik at de lå langt nærmere markeringsbøyene for dette mot slutten av aksjonen, uten at dette har relevans for saka.

Lekteren ble kalt opp over radio og fortalt at det nå var en aksjon. Dette var mannskapet vant med, da det hadde vært ulike aksjoner siden dumpinga begynte. De hadde ordre om å holde seg i ro, noe de også gjorde. Politiet ble tilkalt. Tre tjenestemenn kom i en mindre politibåt. Når det gjelder det som videre skjedde bygger retten i det vesentlige til politiets logg og særlig forklaringa fra pb. Køste.

Politiet kom på stedet og kontakta mannskapet på lekteren kl. 12.23. Kl. 12.32 er det loggført på operasjonssentralen at aksjonistene nekta å flytte seg og kl. 12.33 at politiet starter med å ta personalia.

Rettens mindretall, administrator, er ikke i tvil om at pb. Køste fra baugen på lekteren høyt og tydelig ba aksjonistene fjerne seg. Mindretallet viser til Køstes forklaring og loggføringa at aksjonistene ikke etterkom pålegget. Om de hadde fulgt pålegget, hadde det heller ikke vært noen grunn til å ta personalia.

Tiltale Rune Håland ba om å få hjemmelen for pålegget. Havnepolitiet hadde lang erfaring med ulike aksjoner mot dumpinga, og prøvde å ikke tilspisse situasjonen. Operasjonssentralen ble kalt opp. I denne perioden var det streik blant påtalejuristene. Første hjemmel som ble oppgitt var brudd på havne- og farvannsloven. Håland prostesterte mot dette da de ikke var innenfor det avsperra området, slik at reglene i denne loven ikke var brutt. Han kontakta sin egen advokat over telefon. Etter ei stund ble det klart at pålegget hadde hjemmel i politiets alminnelig fullmakt. Aksjonistene fulgte da pålegget og la seg langs sida på politibåten slik at de kunne gi personalia til politiet slik de ble bedt om. Deretter dro de fra stedet.

Mindretallet kan ikke se det slik at pålegget ble trukket tilbake eller at aksjonistene fikk utsatt gjennomføringa av pålegget fordi det ble en diskusjon om hjemmelen. Det at politiet kalte opp operasjonssentralen for å få hjelp til å oppgi hjemmel, gjorde ikke at pålegget ikke lenger gjaldt. Politiet hadde ingen fysisk mulighet til å fjerne aksjonistene med det mannskapet og den båten de hadde. Diskusjonen rundt hjemmelen var et forsøk på få aksjonistene til å dra frivillig. Ingen har forøvrig der og da noen rett til å få oppgitt hjemmel eller grunnlag når en får pålegg fra politiet om å fjerne seg.

Det at de etterpå ble bedt om å oppgi personalia før de forlot stedet, kan heller ikke forstås slik at det opprinnelige pålegget var trukket og et nytt pålegg om først å forlate stedet etter at personalia var oppgitt var kommet i stedet.

Den aktuelle bestemmelsen rammer den som ikke ”straks” etterkommer pålegget. Det er riktig at det verken var noen umiddelbar fare eller andre omstendigheter som gjorde at det hasta med å fjerne båtene. Aksjonistene hadde ligget på stedet i lang tid allerede før politiet kom. Men det er ikke opp til de som mottar pålegget å vurdere hvor raskt dette skal følges. Ved å bli liggende og starte en diskusjon om hjemmel, er bestemmelsen overtrådt. Mindretallets konklusjon av dette følger seinere.

Når det gjelder straffeskyld mener retten enstemmig det må skilles mellom båtførerne og passasjerene på båtene. Samtlige ble med for å stanse slamlekteren. En aksjon med detter formålet lå derfor innenfor alles forsett. Men retten kan ikke se at det å bli med på en slik aksjon også betyr et forsett om å ikke følge pålegg fra politiet om det blir gitt. Dette er et helt annet straffebud.

I motsetning til det som gjelder en menneskemengde på land, hadde passasjerene i båtene ingen mulighet til å forlate stedet på egen hand. De var avhengige av båtføreren. Sjøl om de eventuelt var enige i at båtene skulle ligge inntil hjemmel var opplyst, er ikke det tilstrekkelig for medvirkningsansvar, så lenge det ikke er bevist at de på noen måte var med på å påvirke denne avgjørelsen som de aktuelle båtførerne måtte ta.

De som var passasjerer må derfor frifinnes. Dette gjelder Sletvold, som var passasjer på båt ført av Wågsås, Hjeldnes og Vidar, passasjerer på båt ført av Håland og Heidi Andersen, passasjer på båt ført av ektefellen.

Retten står da tilbake med tre båtførere som ikke straks fulgte politiets pålegg: Rune Håland, Jørgen Henry Andersen og Thomas Hartung.

De mener de må frifinnes på grunn av nødrett og nødverge. Retten har under hovedforhandlinga sett videoer og slam øst opp i et akvarium m.m. som skal vise at metoden som brukes – både oppgraving og seinere nedpumping – er helt uforsvarlig. Det hevdes at rundt halvparten av massene som skal være dumpa, har løst seg opp i vannet og ikke ligger på botnen slik det skulle. Det er enighet om at slammet er svært giftig, og inneholder mange forskjellige typer gift.

Retten har ikke problemer med å forstå de som hevder at slikt løst slam vil løses i vann og bli tatt av strømmen når det settes i bevegelse, slik det gjøres ved nedføring gjennom røret fra lekteren. Det kan også virke sannsynlig at mye av gifta vil frigjøres fra slammet og føres med sjøvannet ut i fjorden og videre ut i havet. Mye av giftstoffa kan ikke ses, og vil ikke fanges opp av utsatte måleinstrumenter som måler gjennomskinn av lys – dvs tetthet av partikler m.m.

Det kan videre virke spesielt at det ikke tas vannprøver for å analysere giftinnholdet, bare partikler. Det tas riktignok prøver av skjell på en meters djup, men retten har ikke problemer med å forstå de som hevder at det vil være tilfeldig hvor gift føres med de strømmene som er i vannet.

Retten har videre merka seg at det fra SFT si side ikke er gjort noen vurdering av de aktuelle metoder for flytting av giftslammet, men at det i tillatelsen settes krav og forutsetninger. I praksis kan det derfor tenkes at mye kan gå galt, og at det – i alle fall for miljøet – er liten trøst i ettertid at SFT fastslår at metoden eller utføringa ikke var god nok. Det er ikke unaturlig å sammenlikne med byggforskriftene som har detaljerte krav til dimensjonering og utføring for å hindre feil. Det samme kan sies om tekniske krav til biler med bl.a. kollisjonsteser før typegodkjenning.

Retten har ikke faglige kvalifikasjoner til å sette til side de vurderinger som er gjort av SFT og miljøvernmyndighetene. Eventuell synsing har ingen relevans. Det er ikke mulig gjennom ei straffesak som dette, med begrensa bevisførsel og uten fagkyndighet ut å ta stilling til den metoden myndighetene har godkjent.

I denne saka mener imidlertid retten at en ikke trenger å ta stilling til om slamdumpinga er så uforsvarlig at aksjoner mot denne er straffri i samsvar med bestemmelsene om nødrett og nødverge.

Retten viser til at de tiltalte med denne aksjonen ikke regna med å stanse dumpinga for godt. Aksjonen var en av flere for å sette søkelyset på det som fortsatt pågår. Retten legger videre til grunn det aksjonistene forklarte; det var ikke meninga å gjøre noe ulovlig, bare markere.

Da politiet kom etter ei god stund, hadde en oppnådd det en ville i denne omgang; kortere stans i dumpinga og oppmerksomhet. Det var ikke aksjonistenes hensikt å bli liggende i lengre tid. Aksjonen var i utgangspunktet over da politiet til slutt kom. Meninga var å dra hjem. I forhold til kampen for miljøet hadde diskusjonen med politiet ingen relevans. Unnlatinga av å følge pålegget om å fjerne seg kan derfor ikke knyttes opp mot verken nødrett eller nødverge.

Rettens mindretall, administrator, mener i samsvar med det som er gjort rede for tidligere, at samtlige båtførere: Rune Håland, Jørgen Henry Andersen og Thomas Hartung er skyldige i samsvar med forelegga.

Rettens flertall, de to meddommerne, finner det noe uklart på hvilken måte pålegget og den etterfølgende diskusjonen måtte oppfattes av båtførerne Andersen og Hartung. Flertallet viser til deres egen forklaring om at de forlot stedet så snart de hadde gitt personalia, og deres egen oppfatning om at de fulgte politiets pålegg fullt ut. Det var Håland som førte ordet, og de medtiltalte hadde grunn til å tru at det på en måte ble gitt utsatt frist i og med at hjemmel ble et diskusjonstema. Flertallet mener denne oppfatninga ikke var uaktsom og derfor at Andersen og Hartung må frifinnes.

Flertallet er enig med mindretallet i at Håland må dømmes, og viser til at det var hans som starta diskusjonen og ellers ble igjen i leia noe etter at de to andre hadde flytta sine båter. Dette førte til en nestenkollisjon med lekteren som hadde satt seg i bevegelse.

Aktor har lagt ned påstand om bøter som i forelegga; kr 6000. Handlinga er gjort ut fra prisverdig idealisme, og retten er enig i at bøtene ikke kan settes like høyt som der personer under opptøyer eller slagsmål unnlater å følge pålegg. Retten er derfor enig i påstanden.

Det er lagt ned påstand om sakskostnader med kr 3000. Retten er også enig i dette.

Dommen er enstemmig når det gjelder frifinning av Sletvold, Vidar, Hjeldnes og Heidi Andersen. Den er også enstemmig når det gjelder domfelling av Håland, sakskostnader og straff for hans del.

Snorre Sletvold f. xx.xx. 73 er frifunnet, Espen Vidar f. xx.xx.61 er frifunnet, Lene Hjeldnes f. xx.xx 80 er frifunnet, Heidi Andersen f xx.xx 38 er frifunnet, Jørgen Henry Andersen f. xx.xx.39 er frifunnet,Thomas Hartung f. xx.xx.69 er frifunnet.

Rune Håland f. xx.xx.60 er dømt for overtredelse av politiloven § 30 nr. 1 jfr. § 5 til ei bot på kr 6000 subsidiært fengsel i 12 dager.