Som vi forklarer nedenfor har dette alvorlige konsekvenser for miljøet, og er et brudd med det som ble lovet politikere og befolkning.

Bakgrunn: SFT ga i januar Vegvesenet lov til å dumpe 650.000 kubikkmeter rene masser i et nytt deponi på 50 meters dyp i bekkelagsbassenget. Samtidig fikk de lov til å øke turbiditetsgrensen fra 10 til 20, og kravet tiltildekkingstykkelse ble redusert fra 25 til 10 cm. Det ble godtatt at Vegvesenet dumper 10 splittlektere daglig = 50 i uka. Tillatelsen gjaldt marine masser både fra utgraving på land og i sjøen.

I protest mot de reduserte krav til tildekking og turbiditet, ble det sendt inn formell klage på fra Nesodden og Oppegård kommuner, Greenpeace, Innbyggerinitiativet, Nesodden velforbund, Folkeaksjonen mot Giftdumping, Neptun og Kystlaget,Bellona og Naturvernforbundet.

Resultatet av klagen var at de nå isteden dumper massene på grunt vann rett på utsiden av Bjørvika.

Det som nå skjer er svært alvorlig av flere grunner:

1. Når de tunge leireklumpene dumpes, er det som å dumpe stein på den bløte forurensede mudderbunnen. De treffer med stor kraft og virvler opp mudder og miljøgifter. Dette fører til ytterligere forurensning og tilgrising av fjorden. Vi anbefaler å gå ned til området for observere dette med egne øyne. Det er bl.a. olje på overflaten.

2. Det er ikke foretatt faunaundersøkelser eller undersøkt fare for nedslamming av nærområdene, slik NNV påpekte i sin høringsuttslelse 18.8- 05.  Last ned denne PDF fra naturvernforbundet. 

Da Vegvesenet satte igang et pilotprosjekt med tildekking av forurenset sjøbunn på Hellvikdypet utenfor Nesodden (60 meters dyp), gikk Naturvernforbundet kraftig imot dette. Ikke minst forbundets generalsekretær Tore Killingland som bor rett ved dumpeområdet og derved kjenner forholdende bedre enn de fleste, var sterkt delaktig i at prosjektet ble stoppet. Til lokalavisen uttalte han 16.9- 04: ” For flora og fauna er det uinteressant om massene er rene eller forurensende, for dem er det en forurensning uansett. Ved sterke strømforhold kan massene komme til å dekke langt større arealer enn forutsatt, komme i drift og endog graves vekk fra der de er lagt. Dessuten vil dette kunne redusere sikt og lysforhold og dermed stresse fjordens evne til å produsere oksygen over lengre tid, noe som kjent er en minimumsfaktor i Bunnefjorden”.

3. SFT har hoppet bukk over Fylkesmannen som normalt behandler søknader om å dumpe rene masser. Fylkesmannen hadde med stor sannsynlighet avslått søknaden. Da Skanska A/S søkte om å få dumpe 40000 kbm. rene leirmasser ved Malmøykalven i 1995, avslo Fylkesmannen søknaden med bl.a. følgende begrunnelse: (Vi tror mange politikere kunne hatt mye å lære av den).

”Fylkesmannen er enig i at transport av massene gjennom byen også medfører en uheldig belastning av miljøet. Fylkesmannen mener likevel at dette ikke er et argument for at massene dumpes i Oslofjorden. Fjorden bør uansett ikke benyttes som avfallsplass. Det er videre mange kilder til uheldig belastning av fjorden i dag og det er behov for skikkelig opprydding. Dumping i fjorden kan derfor ikke betraktes å gi en mindre belastning av det totale miljøet enn borttransportering av massene.....

I både ”konvensjonen for beskyttelse av det marine miljø i det Nord-Østlige Atlanterhavet” og forslaget til forskrift om mudring og dumping heter det at dumping i utgangspunktet er forbudt, men at det kan gis unntak.......”

4. De massene som nå dumpes er de samme massene som ble lovet benyttet til en helhetlig tildekking av hele indre havn. Det var bl.a derfor man hadde slik hastverk: ”Det er nå vi har de rene massene tilgjengelig”, ble det sagt. Så viser det seg altså at det aldri har vært realisme i disse løftene. For det første er det uklart om massene i det hele tatt lar seg bruke til tildekking. I et brev til Styret i Oslo Havn 10.oktober 2005, påpeker styreleder Bernt Stilluf Karlsen: ”Fra de innkomne tilbud får en også et inntrykk av at det anbefales å mudre mer enn det som beskrives i Tiltaksplanen fordi entreprenørene er usikker på hvor godt den rene leiren vil dekke over forurensede masser....særlig der bunnen er sterkt skrånende”.

De var på det tidspunktet også godt kjent med at denne typen tildekking aldri har vært gjort før, og at det ikke finnes teknologi og utstyr i Norge til å gjennomføre den.

9.mars 2003 kom Vegvesenet med en rapport laget av VERITAS om”disponering av rene leir- og siltmasser. Der skriver de på side 39: ”I Norge finnes diverse typer mudringsutstyr for grabbmudring og sugemudring. Spesialutstyr for mudring i leir- og siltmasser finnes ikke. Utstyr til produksjon av slurry og diffusor for spredning av slurry finnes heller ikke. Det finnes imidlertid noe utstyr i utlandet som kan være egnet”.

(Slurry er leire rørt ut i vann til en tynn velling)

Man trengte altså et pilotprosjekt til uttesting av slurrytildekking. Det var da Hellvikdypet utenfor Nesodden ble utpekt. Vegvesenets miljøkoordinator Turid Winther-Larsen uttalte til Akershus Amtstidende 10.11-04, at det var første gang i verden at slurry ble forsøkt brukt til å tildekke forurenset sjøbunn. Prosjektet ble altså stoppet, men først etter at de hadde dumpet noen uker. Senere viste det seg at mye av massen hadde sklidd vekk og mye var forsvunnet.

5. At Vegvesenet har fått lov til å redusere tildekkingstykkelsen i havna til 10 cm. gjør at gravende organismer lett kommer igjennom og derved har fri tilgang på miljøgiftene. I SFT rapport TA- 1865/2002, laget av NGI og NIVA, skriver NIVA på side 12: ”Et dekklag med en tykkelse på minimum 0.3 m er tilstrekkelig for å redusere utlekking av miljøgifter til et akseptabelt nivå og for å hindre at gravende dyr kommer i kontakt med det forurensede sedimentet”. Mao: 10.cm. er alt for lite.

Årsaken til at Vegvesenet vil redusere tykkelsen er at de har for lite masse. Det står i endringen av tillatelsen.

”Bakgrunnen for at SVRØ ønsker endringer er at senketunnelen kun har en viss mengde rene overskuddsmasser, som ikke vil være tilstrekkelige til å dekke alle de områdene med forurenset sjøbunn det er ønske om å dekke til ihht. Helhetlig tiltaksplan”.

6. At turbiditetsgrensen er økt fra 10 til 20 betyr at de i praksis kan søle så mye de vil. Spesielt dersom referansestasjonene blir påvirket av sølet. Det er det store muligheter for. Er turbiditeten høy ved referansestasjonen, kan den være 20 enheter høyere der det grabbes eller dumpes, og 5 enheter høyere ved dypvannsdeponiet. Det er først når slike verdier har vart i over 20 minutter at arbeidet skal stanses, men en splittlekter tømmes på få minutter.